2:1 Se der på fjellene dens føtter som kommer med godt budskap - som forkynner fred! Hold dine høitider, Juda, opfyll dine løfter! For de ugudelige skal ikke mere trenge inn i ditt land, de er alle utryddet.

2:2 Det drar op mot dig en som vil sprede dig til alle kanter; vokt festningen, sku ut på veien, styrk dine lender, samle all din kraft!

2:3 For Herren fører Jakobs høihet tilbake likesom Israels høihet, for ransmenn har plyndret dem og ødelagt deres vintrær.

2:4 Hans kjempers skjold er rødfarvede, stridsmennene er klædd i skarlagen, vognene i luende stål på den dag han stiller dem op, og spydene svinges.

2:5 På gatene raser vognene avsted, de styrter frem over torvene; de er som bluss å se til, som lyn farer de frem.

2:6 Han kommer i hu sine gjæve menn; de snubler under sin gang, de haster avsted til bymuren, men skjoldtaket er reist.

2:7 Portene ut mot elvene blir åpnet, og palasset forgår av angst.

2:8 Og det står fast: Hun* blir avklædd, ført bort, og hennes piker kurrer som duer** og slår sig for sitt bryst. / <* Ninive fremstilt som en kvinne.> / <** ESK 7, 16.>

2:9 Og Ninive er som en dam full av vann* like fra de dager det blev til. Men nu flyr de. Stans, stans! Men ingen vender sig om. / <* en folkerik stad.>

2:10 Røv sølv, røv gull! For det er ingen ende på skattene, en overflod av allehånde kostelige ting!

2:11 Tomt, tømt, uttømt! - forferdede hjerter og vaklende knær og verk i alle lender, og alles ansikter er blussende røde.

2:12 Hvor er nu løvenes bolig, det sted hvor de unge løver fortærte sitt rov, hvor løven og løvinnen ferdedes og løveungen, og det var ingen som skremte dem?

2:13 Hvor er løven, som røvet til dens unger hadde nok, og myrdet for sine løvinner og fylte sine huler med rov og sine boliger med det den hadde sønderrevet?