17:1 En bønn av David. Hør, Herre, på rettferdighet, merk på mitt klagerop, vend øret til min bønn fra leber uten svik!

17:2 La min rett gå ut fra ditt åsyn, dine øine skue hvad rett er!

17:3 Du har prøvd mitt hjerte, gjestet det om natten, du har ransaket mig, du fant intet; min munn viker ikke av fra mine tanker.

17:4 Mot menneskenes gjerninger har jeg efter dine lebers ord tatt mig i vare for voldsmannens stier.

17:5 Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke.

17:6 Jeg roper til dig, for du svarer mig, Gud! Bøi ditt øre til mig, hør mitt ord!

17:7 Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!

17:8 Vokt mig som din øiesten, skjul under dine vingers skygge

17:9 for de ugudelige, som ødelegger mig, mine dødsfiender, som omringer mig!

17:10 Sitt fete hjerte lukker de til, med sin munn taler de overmodig.

17:11 Hvor vi går, kringsetter de mig nu; sine øine retter de på å felle mig til jorden.

17:12 Han er lik en løve som stunder efter å sønderrive, og en ung løve som ligger på lønnlige steder.

17:13 Reis dig, Herre, tred ham i møte, slå ham ned, frels min sjel fra den ugudelige med ditt sverd,

17:14 fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.